Tilbake– Det var et stort sjokk da hun ble diagnostiert, da ble det ganske trist. Det første du tenker er «Oi, nå skal jenta mi skal dø», forteller pappa Frederico med tårer i øynene.
Det vondeste for Frederico var å være borte fra Isabella i lange perioder under behandlingen hennes. Hjemme satt han med lillebror Abner i et uferdig hus, mens mamma Merielen var på sykehuset med datteren.
– Det hadde vært fint om vi kunne bo mer sammen. Hadde vi fått tilbud om å bo i et familiehus, ville vi sagt ja takk. Istedenfor at det blir mamma og Isabella her, og pappa og Abner der.
Nattasang på telefonen
For Merielen stoppet verden opp da datteren ble syk. Hun hadde nettopp flyttet til Norge fra Brasil og kunne ikke så mye norsk. Hun forteller at legene var tålmodige og etter hvert fikk hun tolk. Noe av det tøffeste var å ikke være der for sønnen om kvelden.
– Jeg pleide å synge og kose med Abner når han skulle legge seg. Det var fire uker hvor Abner ikke sov noe godt, så jeg måtte ringe og synge for ham på telefonen. Da sovnet han.
I dag er Isabella ni år, kreftfri og trives godt på skolen. Foreldrene er utrolig takknemlige for hjelpen de har fått og ser på hver dag som en gave.
– Det er fint å se barna gå på skolen, gå og løpe, spise mat, sykle. Nå er alt en bonus!
